Julekalenderen er slutt

I MicroByen bodde det to brødre i et gammelt hus et stykke opp på MicroÅsen, la oss kalle dem Sindre og Tommy. Sindre var seriøs og rolig, mens Tommy var utadvendt og boblet over av energi. Begge to likte julegløgg, marsipannisser og "Tre nøtter til Askepott" (den gamle versjonen, ikke den nye).

Et år hadde de fått det for seg at de skulle innføre tradisjonen med mandelgave til jul. Det de derimot var veldig uenige om var hvor mandelen skulle gjemmes. Sindre hatet julegrøt som pesten, mens Tommy elsket det. Sindre foreslo på et tidspunkt at de kunne innføre "mandel i isen", siden begge likte iskrem, men det ble i utgangspunktet avvist av Tommy som "helt latterlig". Sindre forsøkte, i familiefredens ånd, å spise julegrøt det året, men kastet opp i utslagsvasken etter den første munnfullen. Så endte det slik da, at de ikke kom til enighet, og kompromisset ble at de skulle lage både julegrøt og iskrem.

I det knirkete og lett falleferdige huset der oppe på åsen var det bare de to som bodde. De hadde ikke noen familie i nærheten, og etter mange år med litt...eksentrisk oppførsel, hadde de heller ingen nære venner. For neste problem som skulle løses var jo hvordan i all verden de skulle løse selve mandelisettelsen i henholdsvis julegrøten og juleiskremen. Begge kunne legge i, eller ikke legge i, mandel i den andres skål, men uansett ville begge vite om den andre hadde fått, eller ikke fått, mandel i sin valgte, potensielt mandelgaveskapende, rett.

Etter å ha grunnet lenge på hvordan dette kunne løses, kom de frem til at det burde være mulig å konstruere en maskin som tilfeldig deponerte en mandel i enten iskremen til Sindre eller julegrøten til Tommy, men ikke begge samtidig, og uten at noen av dem kunne observere verken at det skjedde, eller hvilken bolle som hadde blitt ladet med mandel. I tillegg var det en utfordring med at dette måtte skje i henholdsvis kokende grøt eller i stivnende iskrem. De testet med en hel rekke varianter, og etter mange måneder med testing sto det overveldende apparaturet klart. Det var en slags elektromekanisk Rube-Goldberg-maskin som ville fått Reodor Felgen til å rødme. Den hadde et slags parallelt piezo-elektrisk avfyringssystem som skjedde i et tilstøtende rom til kjøkkenet, (eller mandelrommet som det het til jul) med skinner og glidebaner, minimotorer som spant, vekter som gikk opp og ned, små helikopterrotorer, baller som trillet, lunter som brant, og springfjærer, kuttekniver, propeller og vektstenger. Det var et ytterst fascinerende skue når de to mandlene, på finurlig og fantastisk vis, sakte forflyttet seg rundt omkring i rommet før en av dem etter hvert endte sin ferd der den, når julaften opprant, skulle havne i en grøt- eller iskrembolle i rommet ved siden av, mens den andre arme mandelen skulle bli frarøvet sin gjerning, og ende som en trist parentes i en ellers så ekstravagant julefortelling.

Maskinen var i bruk i år etter år, og til begges store tilfredsstillelse fungerte den som tiltenkt, uten særlig mye vedlikehold annet enn litt smøring og noen mindre justeringer. Mandelfordelingen var etter flere tiårs bruk, ganske nær 50-50.

Så et år skjedde det noe. Det elektriske systemet i huset deres var strengt tatt klar for en oppgradering, og var til tider, særlig på senhøsten når det var tordenvær, lettpåvirkelig for spenningsendringer. Men det hadde jo gått bra så langt, og juletider var sjelden tordenværtider. Det året dette skjedde var det nemlig slik at Nissen tilfeldigvis for første gang hadde lagt sin julegaveutdelingsrute rett over huset deres. Og når Nissen dundrer av gårde med sleden sin i en dullion kilometer i timen med en voldsom akselerasjon, så oppstår det like mye spenninger i lufta som når Tor med Hammeren er ute og herjer. Og rett etter at Sindre og Tommy hadde satt i gang maskinen sin nøyaktig kl. 16.00 på julaften, fløy Nissen i vanvittig fart ganske rett over huset deres. Uten overspenningsvern i sikringsskapet eller finvern for å beskytte elektronikken i maskinen, sa det GZZZT! - og maskinen stoppet.

Det tragiske med dette var at ingen av dem merket noe som helst, for da de kom inn i for å hente julegrøt/isen en halvtime senere, så alt ut til å ha gått forskriftsmessig for seg. Sannheten var jo at det nå ikke var mandel i verken grøten eller isen. Hva som skjedde da de satt seg til bords, og hva etterspillet ble, er ikke offentlig kjent. Men det endte med at begge havnet på "slemmelisten" til Nissen, og ingen av dem fikk julegaver på flere år. Hadde de enda sørget for å ha installert overspenningsvern fra Micro Matic hadde problemet vært unngått, og mandelmaskinen kunne fortsatt ha humpet og gått og skapt julestemning i det gamle huset på høyden.