Julekalenderen er slutt

Det var dagen før dagen. Eller formiddagen før morgenen var kanskje mer korrekt. Uansett så var det enormt mye Nissen måtte rekke. Pakkekontroll, sledemeiesmøring (ja, du trodde kanskje at meiene ikke må luftsmøres?!), nissegrøtspising, juletrepynteledelse, dømming i marsipanspisekonkurransen, og mye mer. For ikke å snakke om utdeling av Nordlysprisen i Storstua. I år hadde det vært vanskelig å finne vinneren, det måtte han innrømme. Men etter mye overveielse, mange juledrammer og mange diskusjoner med StorAlven, Nissemor, Nisseforeningen og Alvelaget, hadde han landet på at alvegutten Jonas nok var den som fortjente prisen aller mest. Han hadde fått utrettet en hel masse det året, det vil si, han hadde planlagt og fått laget en hel masse fantastiske julegaver som han hadde kunnet inkludere i Nissens enorme gavesekk. Han laget ikke gavene selv, men ved siden av det å kunne trollbinde en stor forsamling med sine magiske talekunster, var han veldig god til å finne på gaveidéer, som det år etter år viste seg at barna ville ha. Da var det jo enkelt for Nissen å kunne levere disse gavene til dem som var på snillelista, siden gavene allerede lå på lageret, klare til utkjøring, slik at han slapp å få alvene til å lage dem først.

Denne lille julaftenen var det fylt til randen i den digre Storstua, nisser og alver satt og sto om hverandre, og snart var det ikke plass til så mye som en smånisse en gang. Nissen så seg rundt og innså at han satte umåtelig stor pris på dem - og en ting var felles for alle sammen - de var strengt tatt en smule naive. Det var jo sånn sett et av de beste karaktertrekkene ved dem, og så lenge man ikke utnyttet den naiviteten, var det vel nærmest ikke mulig å finne en mer lojal, arbeidsom og festlig gjeng. De nærmest forgudet Nissen tilbake, og hadde ikke så rent lite ærefrykt for ham og evnene hans. På tomannshånd med Nissemor innrømte han at enkelte historier om ham nok var noe overdrevet. Nissemor var ikke veldig overrasket. Nå skal det sies at Nissen definitivt har evner som overgår det vi anser som ordinære, men det er ikke noe han benytter seg av uten at det er nødvendig. I kveld skulle han utføre et lite julemirakel.

Han hadde i god tid før jul, mens alver og nisser var opptatt med å feire den store høstpakkefesten (der de konkurrerte i disipliner som innpakking og gavebåndkrølling, samt ble kurset i bærekraftig teip- og julegavepapirbruk, effektiv sakseteknikk og andre rene håndverksteknikker) fått montert KNX i hele Storstua, styrt av en HomeServer, og programmert av Micro Matics eksperter. Han hadde også fått programmert en scenariobryter som han hadde i lomma på nissedrakta.

Da Nordlysprisseremonien startet var Storstua mørk. Så sa han høytydelig: "Vi er samlet her for å dele ut Nordlysprisen til den mest verdige blant oss. Vi kaller på Nordpollyset, hjelp oss med å opplyse denne salen, slik at vi kan jage bort juleskyggene og bringe fram det snøkrystallklare lys!" Så trykket han på den ene knappen på bryteren, og ved hjelp av noen finurlig monterte LED-strips med forskjellig farget lys, dimmere, persiennestyring og noen aktuatorer som beveget på noen figurer - samt at den ekstravagante belysningen på det store juletreet sakte ble tent - kom julestemningen til Nordpolen med ett eneste trykk, ledsaget av mange storøyde nisser og alver og gisp av forbauselse og glede. Så ble kandidatene ført frem foran Stortreet, og presentert én etter én. Til slutt kom alvegutten Jonas, som til trampeklapp og stormende jubel ble tildelt årets Nordlyspris.

Det verken Nissen eller noen av de andre la merke til der inne i den feststemte Storstua, var det sølvgrønnglitrende stjernelyset som hadde samlet seg rett over taket og skinte mykt utover det snøkledte landskapet, og badet det i et trolsk lys. Lyset bleknet sakte men sikkert etter hvert som kvelden og festlighetene gled over i gjesp og milde sovejuleansikter, før det med et lite frostpust skled oppover og forsvant.