Julekalenderen er slutt

Elektriker Andersen var travelt opptatt med oppdrag før jul, slik elektrikere bruker å være. «Julelys meg her og brannfare meg der», mumlet Elektriker Andersen inn i arbeidsjakka, mens han gjorde seg ferdig med dagens siste krise. Han takket pent for seg og gikk. På bilen hadde det lagt seg et lag med snø; det hadde kommet de siste timene.

Andersen parkerte hjemme og tusla over til nabokjerringa, Ruth-Borghild. Hun hadde tradisjonen tro funnet frem den urgamle julepynten hun arvet av sin mor; fargede lyslenker pyntet med kreppapir, en skakk adventsstake fra førkrigstiden og en nedstøvet, livsfarlig, lysende julenisse som aldri hadde hørt om jordede stikkontakter. Elektriker Andersen hadde gjort det til tradisjon å stikke innom naboen i førjulstiden, for å forhindre at den stakkars kjerringa brant ned hele nabolaget.

«Se, her har du en krumkake som takk for hjelpen,» sa Ruth-Borghild i det Elektriker Andersen gikk ut døra. «Og riktig god jul!» Hun var den første som hadde sagt det i år. Hadde det ikke vært for all den hersens julepynten, lysdekorasjonene og alle ekstraoppdragene, hadde han ikke registrert at det var jul i det hele tatt.

Julestemninga kom ikke i år. Elektriker Andersen hadde vært så opptatt med store installasjonsoppdrag, at han ikke klarte å glede seg til jul. Og nå hadde han tatt på seg et nytt stort oppdrag med en haug bevegelsessensorer, som måtte installeres og dokumenteres før 24. desember; så julestemninga – nei, den fikk vente til neste år.

Snøen fortsatte å lave ned, og godt over gårdstunet på vei hjem skimtet Elektriker Andersen en skikkelse kledd i rødt. Sikkert Olaf som har besøk av Gjertrud igjen, tenkte Elektriker Andersen, og ruslet videre. Men skikkelsen kom i full fart mot han og før Andersen rakk å reagere, ble han meid ned av en kjelke og gikk rett i bakken.

«Ho-ho-ho, du får ha meg unnskyldt,» sa skikkelsen, som viste seg å ha hvitt skjegg – fremdeles, til forveksling lik Gjertrud. «J…ju…ni…Julenissen?» klynket det fra Elektriker Andersen. «Ja, Andersen, jeg har lett etter deg! Jeg fikk brevet ditt, hvor du ønsket deg noe som kan gjøre jobben enklere og raskere, slik at du får tid til å glede deg til jul!»

«Brev?» tenkte Andersen. «Jeg har da ikke sendt brev?»

«Se her, jeg har fått alvene til å lage denne magiske bevegelsessensoren med SnapFit-montering, slik at du kan montere sensorer raskere enn noen gang!» Julenissen holdt frem den magiske sensoren. Det var ikke til å tro! Nå kunne Andersen faktisk rekke å bli ferdig med alt før jul – og kanskje til og med få pakket inn gaver, stekt ribbe og hogge juletre!

Elektriker Andersen skyndet seg å takke Julenissen før han sprang inn i huset sitt for å teste den magiske sensoren. Julenissen snakket sant. Andersen monterte sensoren i en fei – han hadde aldri sett maken! Sensoren var virkelig magisk. Fra den dagen utrettet Elektriker Andersen og den magiske sensoren julemagi hver eneste desember – i år, og hver eneste desember i ettertid. (Obs: Sensoren er ikke magisk. Det bare føles sånn når du installerer og programmerer den.)

Det snødde mer og mer, og snart var alle sporene etter julenissen borte. I stuevinduet på andre siden av gårdstunet stod Ruth-Borghild og smilte lurt for seg selv. På stuebordet hennes lå skriveark, konvolutter og frimerker.