Julekalenderen er slutt

I dag var dagen. Nå skulle hun gå aller først i toget med lysende krans rundt hodet, hvit kappe og et tent stearinlys i hånda, mens hun ledet an i sangen om fordriveren av mørket, den vakre Sankta Lucia. Bak henne skulle det gå et kobbel av stjernegutter med glitter og myke, nybakte lussekatter. Det var en frisk og kald morgen. Alt var klart for Helenes store dag.

Terje stampet litt i snøen for å holde varmen, mens det langbeinte reinsdyret trippet utålmodig foran den røde sleden. Han hadde kommet på sølvplass to år på rad, men i år skulle gullet bli hans! Han hadde trent hardt hele november, og gjort noen rundetider som definitivt var gode nok til at han kunne vinne gullbilletten til en drømmedag på Reinskogen - dersom alt gikk bra. Han satte seg i den lille sleden og ventet på startskuddet.

Hodekransen glitret som selveste julestjernen, og stearinlyset var tent. Det var en spent stemning og guttene bak henne hvisket seg i mellom - så trakk hun pusten og sang med sølvklar røst: "Svart seeenker natten seeeg...". Det var en tendens til snubling i stjerneguttrekkene, men så kom de i gang og trippet høytidelig bak henne og smilte. De bar på kurver breddfulle av lussekatter som gyldenbrune og blanke hadde spankulert ut av ovnen for bare en halvtime siden.

BANG! Skuddet gikk av, han nøkket i tømmene og ropte av full hals: "Kjør Lynet! Kom igjen!" Det spenstige racereinsdyret gallopperte av sted så snøsprøyten sto, og Terje skjøt avgårde. Han kunne se Tom i sin elegante svarte slede, som minnet litt om en Porsche i formene, holde nesten tritt, men han ledet! Med ett så det ut som sleden til hans erkerival fikk ekstra fart, og skrittfrekvensen på reinsdyret han økte, han skled sakte i fra. "Nei, nei!"

Helene skred bortover den snøkledte gata og så nesten ut som en engel som svevde i all sin glans. Stjerneguttene hadde tatt på sine bredeste smil og delte ut lussekatter til alle tilskuerne som hadde kommet for å bivåne det vakre opptrinnet. "Daagen skal atter ny, stiige av røde skyy...", sang de av full hals.

Reinsdyrklover hamret pesende i full fart bortover veien, og snøføyka sto bak alveracerne. Tom hadde dratt i fra med en reinsdyrlengde. Terje sto krumbøyd i sleden og skrek på reinen sin. De dundret avgårde mot mål som kunne skimtes et stykke lenger opp i gata.

Selv ikke på Nordpolen er det slik at kommunikasjonen alltid fungerer perfekt. Slik var det denne dagen. Det årvisse reinracingløpet hadde endret trasé i år, samtidig som Lucia-toget gikk en litt annen rute. Det var to forskjellige alvelag som planla disse aktivitetene, derfor ble det slik denne 13. desember, at da Terje hadde satt inn det aller siste han og Lynet hadde, og så ut til å kunne slå Tom, dukket Helene med stjerneguttene plutselig opp fra en sidegate foran de to rivalene. Det gikk jo som det måtte gå, begge sledene veltet, og en stjernevakker hvit Lucia, stjernegutter, reinsdyr, halm, lysestumper og bulkete sleder, lå nå plutselig i en diger stønnende ball midt i gata. Det ble et par blåveiser, litt neseblod, og stjernegutten Idar måtte gipse en arm, men det gikk tross alt ganske bra.

Da Julenissen kom til åstedet rett etterpå, ristet han på hodet og trøstet de ulykkelige alvene. Så tok han en lussekatt som lå på snøen, smakte på den, blunket og sa kryptisk:

 "Finner du min lussekatt
finner du en racingskatt
på et sted, like ved
en farkost styrt med ratt".

Let etter Den Gyldne Lussekatt her